Duften, smaken og prislappen er så inderlig at jeg kjenner det verker i hjertet og halsen av lengsel etter å ta en slurk. Men svelge kan og skal jeg ikke.
Skal jeg følge vindrømmen og lage en god vin, må jeg lære mer om å smake. Jeg har påbegynt vinutdanningen WSET (Wine and Spirit Education Trust). Jeg begynner på level 2 på Kulinarisk Akademi. Først tenkte jeg «dette blir lett, det meste kan jeg fra før av». For tidligere har jeg tatt et omfattende kurs i vinproduksjon, som også omhandlet vinsmaking. Men snakk om å møte meg selv i døra.
Engasjert vininstruktør: Heidi Iren Hansen forklarer de ulike kategoriene for smak og lukt.
Instruktør er Heidi Iren Hansen, sommelier med WSET Diploma. Det virker som hun kan hele den blytunge boka, også kalt vinbibelen, «The Oxford Companion to Wine» av Jancis Robinson, utenat. Det handler om å klare å bestå eksamen, sier hun.
Det begynner bra. Druens oppbygging og enkel innføring i vinproduksjon.
Men så kommer Frankrike. Foran meg står viner med navn jeg ikke klarer å uttale. Etikettene er elegante, mange med bilder av fornemme slott, men de er på ingen måte selvforklarende. Franskmennene har et innfløkt klassifiseringssystem, og det varier med region.
Det som betegner høy kvalitet i et område betyr ikke det samme i et annet. I hodet mitt svirrer navn på steder og regioner jeg ikke aner hvor er. Jeg angrer på at jeg aldri la en ferietur til de franske vindistriktene.
Dagens vinsmaking: Sauvignon blanc , semillion, syrah/shiraz og grenache/garnacha.
Puste som en yogisk vingudinne
Vinen i glasset virvles lett. Jeg puster ut. Deretter tar jeg et realt åndedrag. Her kommer yogaøvelsene jeg har lært av min venninne Rebekka på Livslystsenteret godt med.
Men spørsmålene er mange. Hvor mange centimeter fra nesen må til før jeg lukter vinen? Hva lukter den? Eple, svarer mannen ved siden av meg. Granbar, svarer en annen. Kan jeg gjenkjenne regionen, hvilken drue vinen er laget av og om den har vokst i jordsmonn med grus, kalk eller leire? For vinen og druens aroma varierer ikke bare mellom land og verdensdeler, men fra vinmarker kun noen mil fra hverandre, får jeg vite. Bla gjennom vår , med en rekke alternativer for enhver smak og budsjett, tilgjengelig for kjøp online.
Bordeaux, Burgund, Rhône, alle deles inn i distrikter med ulike druearter og viner. Et sted kjennetegnes vinene med syrlig rød frukt, lenger sør har frukten modnet og fått andre aromaer. Grønne epler blir til mango og papaya. Er det tobakk, lær eller vanilje, i så fall er den eiket. Smør og melk, da har vinen erfart «malolaktisk gjæring». I hodet mitt fylles fruktfatet opp. Dressingen er en blanding av diesel og yoghurt. Til slutt røyklegges den med sigar.
Hvordan kan jeg venne meg til å helle ut nydelig vin?
Et virvar av inntrykk
Noen viner er flyktige. Andre er så intense at de sitter i nese og munn til dagen etter. Har vinen høy, medium eller lav syre, spør instruktøren. Endelig noe jeg gjenkjenner. Den sitrende følelsen på siden av tunga og innsiden av kjakene, som setter fart i spyttproduksjonen.
Spytte, det gjør vi mye av. Et halvfullt glass, smake, sanse og spytte. Så helle ut resten av glasset, som fortsatt er nesten halvfullt, før en ny vin helles i.
Etter en stund er spyttebøtta så tung at jeg nesten ikke tør løfte den opp og bevege den mot munnen, i frykt for at en blanding av rødt og hvitt, med en eim av kirsebær, solbær, lær, sopp og kattepiss skal velte utover meg og sidemannen.
Ennå er det noe tid igjen før eksamen. Jeg må få orden, lage meg et kart og en oversikt.
Etter en 4 timers økt med forelesning og smaking av 10 viner er jeg salig. Jeg vil bare hjem og drikke vin. Helst min egen. Den kan jeg kjenne igjen. Den vet jeg hvor er fra, for jeg har vært der og laget den selv. I tillegg har den ingen etikett. Kun min håndskrevne skrift om vinen er rød eller hvit og årgangen da den ble høstet. Det må vi nok gjøre noe med.
Jeg gleder meg til å fylle ut smaksarket på min vin. Kanskje kan jeg sette nye ord og uttrykk på drikken som jeg har lagt så mye tid, arbeid og omtenksomhet i å produsere.
Foto: Medkursdeltaker/matfotograf Monica Friedrich Johannesen og Anne Fredrikstad.
