Modne druer klare for innhøsting – men ikke jeg!

Fullmodne vindruer bugnende av saft, møter meg på vingården. Jeg ser på modne druer klare for innhøsting. Hver celle i kroppen min roper «få druene i hus»! Men jeg kan ikke.

Det er september og druene holder bokstavelig talt på å sprekke. Kommer det mer regn kan de faktisk gjøre det, eller de kan råtne. Druesukkeret er høyt, bedre enn på flere år. Noen har allerede tørket inn under sommerens ekstreme tørke- og hetebølge.  Dette har ført til at de fleste rundt meg allerede har høstet druene. Noen gjærer, andre er ferdige. Men mine henger der, selv om de er modne druer klare for innhøsting. Jeg er innom vingården vår i Acquapendente i Italia i et annet ærend, dessverre ikke for å høste. Det skal vi etter planen gjøre i begynnelsen av oktober. Nå har jeg kun to dager til rådighet. Tanken på å plukke druer og fremskynde innhøstingen surrer rundt i hodet mitt. Kan jeg utsette avtaler i Oslo neste uke, ringe jobben til mannen min og spørre om han kan få bytte vakter, og overtale sønnen min om at vin er viktigere enn å bli med å se ham spille ishockey-turnering på Hamar?  Jeg slår det fra meg. En ting er at jeg ikke klarer selve innhøstingen alene. Det handler om mer enn bare å plukke druer. De skal knuses, presses og settes til gjæring under overvåking. I år har jeg passet og stelt ekstra godt på druene. Jeg vil så inderlig lage vin av dem.Likevel er et helt felt av druer utenfor gjerdet spist opp av villsvin. De var her senest i natt og forsynte seg på nytt, samt knakk av enda flere grener. I våres tok frost de fleste røde druene, og tidenes hetebølge har gjort om druer til rosiner. Er det slik at jeg ikke skal få lage vin i år slik som den norske vinbonden Katharina i Frankrike? Hva kan jeg gjøre i et siste forsøk på at modne druer klare for innhøsting kan holde seg litt til? Jeg tar frem klippesaks og gressklipper, og går over hele vingården. Jeg klipper mellom hver rad, og hver vinstokk. Gress og ugress skal bort! Druene skal kjenne vinden og slippe å bli bitt av insekter i ugresset som slynger seg opp gjennom druene. Svetten renner, og jeg fyller stadig på mer bensin. Heldigvis får jeg en pause midt på dagen. Jeg er invitert på lunsj hos familien Fioravanti. Der får jeg både god mat og medfølelse. Pierluigi, som har forsøkt å skremme villsvin bort fra druene mine og sørger slik som meg over den tapte vinen, er klar for villsvinjakt og viser fram den nye logoen til jaktlaget.  Det var farens hans som plantet vingården vår etter 2. verdenskrig. Han forteller at han alltid ventet til midten av oktober, noen ganger til november med å høste druene.

Det beroliger bare å snakke om frykten min, i stedet for å gå alene med tankene mine.

Tilbake på gården, fortsetter jeg med å fjerne ugress. Hendene er hovne og de har fått såre træler. Jeg ser utover polerte vinmarker, og er så stolt og takknemlig! Jeg henter et glass hvitvin fra druene jeg høstet i fjor. Inni meg ber jeg en stille bønn til værgudene om at de holder regnet borte til etter at jeg har kommet tilbake med flokken min og har høstet. Det er kjølige netter og varme dager her, og  jeg setter min lit til at det gjør at druene holder seg. Det er ikke så lenge igjen nå!

Har du lyst til å vite hvordan det går, abonner på bloggen min, nederst på sida om du leser dette på mobil eller på høyre side om du leser på pc!