Bellissima vingårdsbesøk hos Anne

Det er mange som har vært på vingårdsbesøk hos oss denne sommeren. Det har vært hyggelig å ta imot både kjente og ukjente, og dele av min helt egen vinverden. Vil du lese litt om hvordan det oppleves, har denne Oslo-damen, som også er en venninne, sendt meg dette nydelige innlegget.

Reisebrev fra Gro-Beate Wennevold etter vingårdsbesøk hos Anne:

Målet er Annes vingård i Acquapendente i Italia, en tidlig formiddag i juli. Jeg kjører gjennom søvnige, rustikke småbyer med gamle, gylne murhus og landskaper der oliventrær trassig trosser karrig jord og sviende sol. Får et glimt av Bolsenasjøen, som ligger som en blå regnværsdam i bunnen av det hellende landskapet, før jeg brått svinger til høyre ved en liten, terrakottafarget osteria og inn på en spinkel vei.

Store løvtrær lener seg over den smale kjørebanen, og jeg kjenner svalende skygge idet jeg vrir bilen opp de krappe svingene som bukter seg innover i mørk, frodig skog. Plutselig hører jeg lyden av knatrende grus under dekkene, og vet at gården ligger like ved. Og der, opp en kort stikkvei, er smijernsporten – og snart oppdager jeg Anne, som står og vinker.

Hun kommer mot meg med et stort smil og utstrakte armer. «Velkommen til gården,» sier Anne, varmt og entusiastisk. Jeg er lettere forfjamset – jeg fant faktisk frem! Rundt oss rager en imponerende eikeskog, det er som om den står og myndig beskytter rekkene med vinstokker og det lave, hvitkalkete huset. «Så fantastisk!» utbryter jeg spontant, overveldet av det umiddelbare inntrykket – og ikke minst den kraftige duften av lavendel som slår imot meg fra patioen.

Jeg blir stående og kikke rundt. I en skråning står eple- og plommetrær og et enslig, blekt oliventre. En ferm fikenfrue ruver over cantinaen. Eføy kryper langs en mur og viser seg å være et yndet gjemmested for lynraske firfirsler. Overalt er det planter – roser i ulike farger, hortensia, georginer, zennia.

Vingårdsbesøk med drue- og vinsmaking

Og mest av alt i dette overveldende, blomstrende riket – vinranker. Rekke på rekke med vinstokker. De dypgrønne bladene og tunge drueklasene vitner om lange røtter som suger til seg vann og næring – nødvendig og imponerende, når jeg ser den falmete jorden plantene står i.

Anne skjønner hva jeg tenker, og nikker idet jeg drister meg til å plukke en drue. Den er liten, den er hard, men likevel saftig. Nå midt på sommeren er det bare kart, og jeg ser at hun smiler når jeg biter i det sure bæret.

Fredfullt og yrende

«For en ro det er her,» tenker jeg for meg selv. Kanskje er det den stillestående varmen og den åpenbare rausheten hos vertinnen? Eller kanskje er det den stolte skogen som omgir oss?

Så hører jeg brått hvor mye lyd og bevegelse det er i landskapet – en kaskade, eller kanskje snarere en sirene av sirisser og fugler. Ved buskene svinser sommerfugler i hvitt og oransje, og de rastløse firfirslene får løvet på bakken til uventet å rasle.

Det er et yrende liv her! Men jeg fornemmer mest av alt roen – det er som om en mild, moderlig hånd varmt og varsomt stryker over gården og oss som er der, og sakte demper pust og puls. Her inne bak den gamle porten venter en balanse, et etterlengtet ekvilibrium. Her er det godt bare å være.

«Kom!» utbryter Anne. «Jeg har gjort i stand til oss oppe i eplehagen.» Vi tar den lille stien forbi cantinaen, og går videre opp til en skyggefull platting der et langbord er dekket til lunsj.

Rundt bordet sitter fem andre gjester, som også er på vingårdsbesøk her og som allerede har fått et glass eller to av gårdens egen hvitvin. Vi hilser, og sier litt om hvor vi kommer fra og hva som har brakt oss hit.

Så overtar Anne med å fortelle om hvordan hun og mannen fant og bestemte seg for å satse på dette stedet, og hvordan de har bygget, prøvet og feilet, forsøkt igjen, strukket seg, og etter hvert dyrket og produsert premierte røde og hvite viner.

Det er spennende, lærerikt, imponerende. Men ikke minst er det inspirerende å høre at man faktisk kan ta sjanser, gripe uante anledninger, følge dristige drømmer – og lykkes!

4- retters lunsj

Lunsjen viser seg snart å bli en kulinarisk reise gjennom Annes drøyt ti år på gården – og hun kjenner kunsten å tilberede en autentisk italiensk lunsj – det «må» være fire retter, selv for norske besøkende. Til antipasti, forrett, får vi servert lokale oster med Annes hjemmelagde fikensyltetøy

LES MER: Fiken, ost og vin

og de saftigste, mest sødmefylte cantaloupemeloner dandert med møre, tynne skiver skinke, servert av hennes sønn, Sigurd.

Vinsmaking av ulike årganger

Og, selvfølgelig, vin. Det er de hvite som gjelder til antipastaen – fire årganger, fra 2014 og fremover. Vi lar vinen rotere i glasset, lukter og merker oss aromaene. Kjenner duften av frukt og blomster. Assosierer. Smaker. Så forskjellige de er, disse vinene fra gården!

Men ulike år gir ulike forhold, lærer vi – og tar inn over oss hvordan druene er i naturens makt, hvor upålitelige «oppskrifter» er i vinverdenen, og hvor spennende det  er å dyrke og foredle vin i nettopp disse omgivelsene.

Egen kjøkkenhage

Måltidets primi piatti, første hovedrett –  Parmigiana di melanzane – består av gårdens egne auberginer, høstet denne morgenen, med lag av smaksrik tomatsaus og fløyelsmyk, smeltet mozzarellaost og parmesan.

Mens hun serverer oss, forteller Anne om kjøkkenhagen hun har anlagt, og om hvor heldig hun er som har muligheten til å plukke solmodne grønnsaker hver dag. Hun smiler når hun legger ut om samspillet mellom vekstene, om biene på gården, og om hvordan selv de vakre rosene har sin nytteverdi på enden av vinrankene.

Og vi som sitter rundt bordet, bifaller interessert – så finurlig naturen er, for en fantastisk enhet som omgir oss! Det som kan synes som tilfeldigheter, er nennsomt vevet nett av nødvendigheter. Det ser og skjønner vi nettopp her.

Senere kommer Pasta rosa på tallerkenen som secondo piatto, andre hovedrett – lange, frynsete fusilli raust dekket av tomatisert fløtesaus med krydret salsiccia og et dryss parmesan. Det blir stille rundt bordet – det smaker så godt!

Og det er som et gastronomisk crescendo når Anne andektig heller opp en smak av fjorårets rødvin – hun har bare noen få flasker, da 2017 var et spesielt og krevende år for områdets vinbønder.

LES MER: 2017 – Nedgang i druer og vin

Vi tar inn duften av vinen – og aner en stor opplevelse allerede før vi setter glasset mot leppene. Så rik en aroma, så sammensatt! Og smaken viser seg å være helt unik – vinen fyller munnen, fyldig og fløyelsmyk, varer lenge.

Kan det være at dette er de edleste dråper jeg noensinne har smakt?

LES MER: Få, men edle dråper

Måltidet avsluttes med tradisjonelle, lekre, små bakverk fylt med vaniljekrem og frukt og bær. Og til dette er det en gyllen Moscato som gjelder – søtere enn de andre hvitvinene vi har nippet til, den perfekte dessertvin. Vi kjenner aromaen når glassene fylles, varm, rund og fruktig. Sødmen i vinen fremhever smakene i desserten, som til gjengjeld lar vinen skinne – akkurat slik det skal være.

Stemningen under lunsjen har vært upåklagelig – god mat og drikke gjør noe med mennesker som samles rundt et bord. Vi deler latter, inntrykk, historier. Kanskje hemmeligheter. Og muligens er det slik at vennligheten og rausheten blir påfallende når bordet er plassert over en vingård utenfor en bitteliten by i Lazio-distriktet?

Når man nyter mens man lærer, fordi det gir en ny respekt for innsatsen som ligger bak? For håndverket, de lange tradisjonene, for selve kulturen? Vi som sitter rundt bordet nikker, som om vi alle tenker det samme etter måltidet.

Vingårdsbesøk hos Anne er og har vært en bellissima opplevelse.

Idet de andre gjestene på vingårdsbesøk hentes av sjåføren, trekker Anne meg litt til siden. «Du har ikke lyst til å bli her og se solnedgangen over Monte Amiata, da?» Hun peker utover og sier: «Det er helt, helt spesielt, og uvirkelig vakkert!» Selvfølgelig kan jeg ikke takke nei, og melder meg som oppvaskhjelp for å kunne yte litt tilbake etter invitasjonen.

Jeg føler meg heldig, og gir uttrykk for det. Anne smiler, slik hun har gjort gjennom hele besøket. Hun sier hun liker vingårdsbesøk, at det gir henne enorm glede å se at andre tar del i hennes drøm og stedet her.

Ved åttetiden sitter vi under pergolaen like ovenfor huset. Under vinranker, i dype, myke rottingstoler. Anne har overraskende helt opp sprudlende Franciacorta-bobler i glassene våre, nå skal det bare nytes. «Jeg elsker den vinen,» sier hun, og jeg tenker at selv for en premiert vinbonde må det være godt å åpne en flaske hun ikke spent har dyrket frem på egenhånd.

Vakker solnedgang over vingården

Vi skåler, og retter blikket forventningsfullt mot Toscanas bølgende landskap. Vi er helt stille, lytter. I buskene synger sirissene sin aftensang, natten skal snart legge sitt mørke over gården. Over oss. Og vi ser den oransje solskiven spre et gyllent slør over åskammen. Den dirrer og skjelver, nøler litt. Så seiler den sakte ned bak horisonten.

Et kort øyeblikk er det som om den på nytt gløder og flammer opp over søvnige vinåkrer og olivenlunder – før den brått blir helt borte.

Det er stummende mørkt når jeg takker for meg og tar farvel med Anne. Jeg skal videre, hun skal våkne til en ny dag på gården. Nyte en kopp kaffe i skyggen foran huset før pliktene kaller. Reparere et gjerde så ikke villsvin trenger seg inn slik de gjorde under heten i fjor, male det lille huset nedenfor hovedbygget.

Plukke solmodne grønnsaker, høste saftige frukter fra trærne, vanne blomstene som tiltrekker seg bier, luke mellom vinrankene, høre sangen fra sirissene og suset fra den store skogen. Opprettholde balansen. Sørge for vekst, og for at det blir ny vin til høsten. Forberede flere vingårdsbesøk her. Ta imot gjester og dele. Det er jeg takknemlig for.

Oppskrift på Pasta rosa

Før jeg går, ber jeg om oppskriften på Pasta rosa. Anne forteller at salsiccia-pølsen er helt spesiell i dette området, men at det finnes muligheter for å gjenskape smaken.

400 g svinekjøttdeig – noe av kjøttdeigen kan med fordel byttes ut med finhakket bacon

1 lite beger matfløte (1/4 liter)

Tomatpuré

4–5 kløfter hvitløk, finhakket

3–4 fennikelfrø, knust

Salt og pepper (ev. chilipepper, om du liker sterkere mat)

Paprikapulver

1 ss finhakket basilikum (1 ts tørket)

1 ss finhakket kruspersille (1 ts tørket)

Pasta – kokt i rikelig med lettsaltet vann

Stek kjøttdeigen/baconet med hvitløk. Hell over fløten og ha i tomatpureen – sausen skal være rosa. La det stå og tykne og godgjøre seg, smak til med salt, pepper (chili) og paprikapulver. Dryss på basilikum og kruspersille. Bland sausen med pastaen, og server.

Buon appetito! 

Fra Anne: Tusen takk til Gro-Beate for denne epistelen. Ønsker du å bli med på vintur til Italia, kan du lese mer om det her:

VINTUR TIL ITALIA

Foto: Anne Fredrikstad og gjester på vingården, deriblant Gro- Beate Wennevold, Unni Finmark Gulseth og Lars G. Ludvigsen-Heistad.