Vinterferie på vingården

Vinterferie på vingården innebærer å beskjære vinstokker, og ikke minst rydde de mange grenene. Men det er ikke bare gårdsarbeid, selv om iskald vind fra Sibir preger dagene.

På vinteren er jeg mindre på vingården enn ellers i året. Men i februar setter vi i gang med et nytt vinår.

Det å våkne her etter å ha vært borte en stund er så godt. Du kjenner kanskje følelsen om du har en hytte eller et annet sted du er glad i å være?

Morgenkaffen tas på kjøkkenbenken på denne årstida. Det er vintervakkert ute med rim på bakken. Men jeg er ikke her for å sitte inne foran peisen, i alle fall ikke på dagtid.

Når sola faller på vinmarken tines den og det er bare å kle på seg.

De mange og lange grenene på vinstokkene må kraftig beskjæres før sevja begynner å renne i dem. Og det gjør de veldig snart, når dagtemperaturen har en snitttemperatur på 15 grader celcius.

Har du vinstokker i hagen, og lurer på når og hvordan du skal beskjære dem? Husk at 70-90 prosent av fjorårets skudd og grener skal klippes bort. I Norge vil sen vinter eller tidlig vår (når den verste frosten er over) være en ideell tid. Det er flere både mindre og mer kjente gartnerier som selger vinstokker tilpasset norsk klima.

Mens jeg jobber i vinmarken leter jeg etter de første vårtegnene.

Det har vært kaldt i vinter, men så ser jeg den første vårisen åpne seg i morgensola. Det er en fin fargeklatt i det golde og frosne løvet fra i fjor.

Det er også den første av flere ulike iris som blomstrer her fram mot sommeren. De av dere som kjenner meg, vet at denne blomsten har en spesiell plass i mitt hjerte.

LES MER: IRIS – EN BLOMST AV STOR BETYDNING 

De klipte grene samles i hauger. Jeg stortrives med å jobbe her, men akkurat denne jobben er nok blant de kjedeligste, om jeg skal være ærlig.

Det positive er at det er tydelig å se resultatene av jobben, og det blir så ryddig. Det er som å vaske huset når det er skittent – det er tilfredsstillende å se at det blir rent, ikke sant?

Men på dagtid varmer sola. Målestokken kryper opp mot 14 grader. I le av en iskald vind fra Sibir som  har blåst helt ned til midten av Italia, nyter vi vin til lunsj.

Med hjelp fra en venninne og sønnen, samt min egen sønn som har vinterferie på vingården, får vi unna det mest nødvendige.

Det blir tid til både et bad i varme kilder, karneval i landsbyen, middag og lunsj med venner og en dag på ski på Monte Amiata – fjellet du ser i det fjerne på flere av bildene fra vingården.

I slalombakken opplever jeg noe nytt. Det er ikke bare nordmenn som har med vin på kartong på vinterferie. En gjeng italienere har tatt med seg en 10 liters bag-in-box på tur.

Den var slett ikke verst. Jeg måtte jo smake, da jeg ble bydd på et plastglass med vin fra den største kartongvinen jeg har sett.

Tilbake på vingården. Jeg har fått satt i gang et nytt vinår, det tredje jeg skriver om her på bloggen.

2017 – Ble et historisk varmt og tørt år med usedvanlig lite, men få – men edle dråper vin.

2018 – Gjorde naturen så vakker med mye regn på forsommeren, men for druene ble det for mye selv om mengden vin ble betraktelig større enn året før. Vinen er ennå ikke klar og det gjenstår å se, lukte og smake på det endelige resultatet

Da jeg går rundt for å se på det vi har fått til her under årets vinterferie på vingården, kjenner jeg at våren er i anmarsj. Fuglene kvitrer høyt og i beddet med våriris, der står det nå en flott bukett.

Jeg kjenner lengsel etter varmere dager som vekker vingården mer og mer til live – og som forhåpentligvis vil gi en ny og unik vin – 2019-årgangen.