Årets siste vingårdsarbeid, i en tid da ingenting lenger er en selvfølge. Men for en inspirasjon det gir. Og en ny oppdagelse jeg ønsker å dele med deg.

Morgensola er på vei opp over åsen med trær i senhøstfarger. Mot den blå himmelen, ser det ut som en sverm av sommerfugler som danser, da vinden løfter bladene forsiktig fra modertreet.

Lyden av en hakkespett i arbeid og synet av en rose som drister seg til å gå i knupp. Det vekker en dyp følelse av takknemlighet –  å få våkne her. Å se utover vinmarker og fjellet Monte Amiata. Så nært, men likevel så fjernt,  i disse tider.

Stengte grenser

Toscana er kun tre kilometer unna. Men det er stengt, om du ikke har arbeidstillatelse eller annen dokumentasjon på viktig ærend. Kanskje er det slik alle grenser og reiser oppleves for de fleste nå, tenker jeg!?

LES MER: REISEN TIL VINGÅRDEN – NÅR DET UMULIGE BLIR MULIG

Her i Lazio kan vi fortsatt krysse kommunegrensene. Koronaen har også kommet til min italienske landsby, Acquapendente. Men det føles trygt her. Spesielt på vingården.

Årets siste vingårdsarbeid, i en tid da ingenting lenger er en selvfølge. Men for en inspirasjon det gir. Og en ny oppdagelse.

Et siste vinblad vil ennå ikke gi slipp.

Finne energi

Nok en gang dette året, var jeg usikker på om jeg kunne komme meg hit for å gjøre vingårdsarbeid og hente energi. De to henger sammen.

LES MER: REISEN TIL VINGÅRDEN – Det umulige er mulig

En periode vurderte jeg droppe det. Julebordssesongen så lovende ut, og var kjærkommen etter alle vinkurs- og reiser som ikke ble noe av – og Norge krever karantene  ved hjemkomst. Da også alle mine oppdrag i førjulstida ble kansellert på grunn av restriksjoner for sammenkomster, bestemte jeg meg.

Jeg ville ikke overlate til andre, det nødvendige stellet med årets vin – vår vin som vi altså må pendle fram og tilbake til – og et vinterlig vingårdsarbeid jeg har gjort flere år på rad.

Vin fra årets druer som er blitt til helt fersk vin, står på tank og skal pumpes over fra et fat til ett annet, og bunnfallet (restene etter gjæringen) skal helles ut.

Årets siste vingårdsarbeid, i en tid da ingenting lenger er en selvfølge. Men for en inspirasjon det gir. Og en ny oppdagelse.

Vinen forsegles med vaselinolja, ja.

Heldigvis får jeg hjelp av min italienske venn, Pierluigi. Konsentrerte, stille og med hvert vårt munnbind, gjør vi det siste arbeidet for i år med den nye vinen. Det blir ingen lunsj eller andre måltider sammen,  verken med ham eller andre denne gangen. Det er sosiale reguleringer også her.

Årets vin smakes

Sola har tint rimet som la seg som et hvitt teppe i natt. Små blomster åpner seg, som gjør jeg. Det er tid for å smake resultatet av tidligere vingårdsarbeid – den nye vinen fra druene vi høstet i oktober. Det er som et lite høytidsøyeblikk.

LES MER: VINHØSTEN 2020

Årets siste vingårdsarbeid, i en tid da ingenting lenger er en selvfølge. Men for en inspirasjon det gir. Og en ny oppdagelse.

Fredfullt å se solnedgang over Monte Rufeno med egenprodusert vin i glasset. Vår egen «Vino novello».

Men så rykker jeg til. Det er lyden av ett skudd. Så ett til. Det er jaktsesong.

– Traff jegeren bytte? Var det rådyret jeg møtte, da jeg kjørte på grusveien fra landsbyen og hjem til gården i går kveld, etter å ha holdt digitalt vinkurs? Eller ett av villsvinene jeg hørte og så konturene av utenfor gjerdet, da fullmånen lyste opp gården, mens jeg stengte porten?

Årets siste vingårdsarbeid, i en tid da ingenting lenger er en selvfølge. Men for en inspirasjon det gir. Og en ny oppdagelse.

Et sterkt månelys lyser opp vingården denne siste uka i november.

Oppdagelsesferd

Jeg holder meg innenfor gjerdet. Det er nok å gjøre og å inspisere. Det er da jeg får øye på det.

– Er det et tre med bare veldig gule blader, eller er det disse litt underlige fruktene jeg ser her og der i området?

Jeg går nærmere. Det er fullt av frukt – modne guloransje «orientalske epler», persimon eller «cachi mela», som mange kaller det her.  Jeg var rett og slett ikke klar over at vi hadde en slikt tre. Det er for øvrig på en del av eiendommen som nylig ble lagt til vår, og jeg har heller ikke mye erfaring med frukten.

Årets siste vingårdsarbeid, i en tid da ingenting lenger er en selvfølge. Men for en inspirasjon det gir. Og en ny oppdagelse.

Moden vinterfrukt – en oppdagelse.

– Spis det med skje, sier Pierluigi til meg. Det ser ut som en tomat inni når frukten er blitt myk og rødoransje i fargen, men smaken – dette er utrolig søtt.  Jeg skjønner også at denne kan egne seg i kaker og desserter.

Frukt mot «hang-over»

Som så mange andre spiselige vekster er også denne sunn, leser jeg. Den skal være en god kilde til antioksidanter, fiber, vitaminer og den kan redusere risiko for en rekke sykdommer. Og så noe utenom det vanlige – den skal visst nok være særdeles egnet til å  kvitt «hang-over» eller «fyllesyke», ifølge forskning

Årets siste vingårdsarbeid, i en tid da ingenting lenger er en selvfølge. Men for en inspirasjon det gir. Og en ny oppdagelse.

Lykkelig over å gå på oppdagelsesferd på egen tomt og finne en liten «helsebombe».

Det går mot dvale for både naturen og oss mennesker. Likevel, rundt meg er det så mye liv.

Hasselnøttene har alt laget ranker. Og noen busker står i knupp med mål om å blomstre, når det for de fleste av oss er full vinter.

Årets siste vingårdsarbeid, i en tid da ingenting lenger er en selvfølge. Men for en inspirasjon det gir. Og en ny oppdagelse.

Snart klar for årets blomstring. November 2020.

Etter et år da så mye vi hadde planlagt, og tidligere tok som en selvfølge, ikke ble noe av, er det oppløftende å se at naturen går sin gang.

Arbeidet i vinkjelleren er utført, som det burde. Det er godt å ha noe normalitet i dette underlige 2020.

Lyden av vinden høyt der oppe i trærne føles som et beroligende hvisk. Skuldrene senker seg. Musikk fra min spilleliste med «rolig musikk», blendes med lydene rundt meg.

Årets siste vingårdsarbeid, i en tid da ingenting lenger er en selvfølge. Men for en inspirasjon det gir. Og en ny oppdagelse.

Modig rose åpner seg i full blomst, selv om nattefrosten forsøker å holde den igjen. Det inspirerer.

Tusen takk, dere!

Litt sliten og øm i musklene etter det som nok er årets siste vingårdsarbeid, tar jeg inn varmen fra vintersola, og kjenner på takknemlighet. Over å få være her, over alle dere som støtter meg ved å tegne medlemskap, deltar på kurs eller bare heier på sidelinja slik at Det Gode Vinliv fortsatt er operativt.

Det som før var en selvfølge, er ikke lenger det. Skuffelser over det som ikke ble, bekymring over hva som blir eller ikke. Det er klart at det kan ta energi og glede fra folk. Da er det så godt å være fysisk, for min del er det vingårdsarbeid, og ikke minst nyte øyeblikket!

Utsikten fra vingården til Toscana og Monte Amiata. November 2020.

Nå kan jeg vende tilbake til Norge, med ny energi og giv! Kanskje i 2021 kan jeg igjen åpne porten her, ønske deg velkommen og dele vingårdens gleder med deg? Og kommer du på denne tida av året – og det blir mye vin å smake, vet du hvilken frukt jeg vil by på!

LES MER: VINREISER

Pass godt på deg selv i denne tida!

Og til deg som venter på vintips, de kommer. Eller se denne:

9 Gode rødviner på kartong

 

 

2 Kommentarer

  • Avatar Monica Figueroa sier:

    Vakkert Anne takk for at du deler din vin opplevelse, og ja jeg er gjerne med på smaksbesøk når verden igjen åpnes opp. Vi har mye å glede oss til.
    Hilsen en som drømmer om vingård, Monica

    • Anne Fredrikstad Anne Fredrikstad sier:

      Så fint å høre! Tusen takk, Monica! Gleder meg til den dagen kommer! Og drømmer – de er til for å bli oppfylt! 🙂

Legg igjen en kommentar