Alenetid på vingården – paradis med prosjekter

Lengter du etter alenetid? I så fall, hvordan ville du tilbrakt den? Min alenetur til vingården i juni var ment som en blanding av ferie og fokus på egne prosjekter. Hengekøya lokket, men det var tepper av røde valmuer, blå, rosa og gule blomster og gress som burde fjernes.

Noen forbinder alenetid med luksus, andre frykter det, en del nyter det, eller har for mye av det. Selv har jeg gledet meg til noen dager alene på vingården. Jeg tenker at «nå skal jeg få gjort alt det jeg ikke rekker ellers – som å skrive ferdig noen innlegg til bloggen, legge en plan for fremtidige prosjekter, samt ha litt ferie».

For på min reise i det gode vinliv er jeg nødt til å stoppe opp iblant for å se om jeg er på rett spor. For ett år siden gjorde jeg det samme. Kanskje dette er noe du også gjør eller ønsker å gjøre med jevne mellomrom?

LES MER: HVA SKAL TIL FOR Å FØLGE DIN DRØM

Forutsetningene er de beste. Det er ingen avbrudd, som barn som kommer hjem etter skolen og er sultne, trenger hjelp med lekser eller skyss til trening.

Jeg ankommer litt etter midnatt. Det er ingen måne, det er helt mørkt. Men da jeg låser opp porten, oppdager jeg det – gresset har vokst.

Det er få uker siden jeg var her sist og klippet. Alt regnet i mai har gjort at vi har en utrolig frodig og blomstrende vingård, selv om det var i overkant mye vann for vinstokkene. 

Da jeg våkner neste morgen, pryder store, frodige klaser av valmuer omgivelsene. Det er vakkert, men vinstokker vil ikke ha for mye vekst rundt seg.

Det er en stor jobb, og jeg rekker ikke alt på én dag. Vi har 14 mål. PC-en forblir inne, jeg ute. Valmuene har ikke bare inntatt vinmarken, men også steinene rundt huset og rosebedene. Jeg klarer ikke å la være. Jeg drar opp blomster og gress. Jeg river og sliter i røtter. Hendene blir såre og ryggen verker.

Det er også rosenes år her nede. For å lære mer om hvilken nytte de har på vingården, kan du klikke HER.

Det er varmt, og jeg må ta pauser.  Jeg setter meg ned og smiler da jeg får øye på en firfisle som forsøker å fange en flue, sommerfugler i alle regnbuens farger som nyter en nyutsprunget lavendel og de flotte rosene som pynter opp.

Timene og dagen går. Snart ser jeg sola gå ned bak bølgende åser, og natten legger seg over landskapet som først et rosa og deretter et mørkt teppe. Men i morgen skal jeg nyte alenetid og jobbe med egne prosjekter, tenker jeg mens jeg tar inn lyden av sirisser på terrassen foran huset.

Heldigvis kommer Irina Lees innlegg om årsmøte med meg selv opp i feeden på Facebook neste dag. Det gir meg gnisten jeg trenger. Jeg tar ut PC-en og setter meg under pergolaen med vindruer. Jeg begynner med å se meg tilbake på året som har gått, og det gjør godt å kjenne at jeg faktisk har realisert mye.

Deretter går jeg i gang med å lage en plan for det neste året. Det minner meg på hva jeg egentlig ønsker å gjøre, og jeg forsøker finne ut av hvordan jeg kan gå fram for å nå de neste målene. Jeg tenker at neste år skal jeg tilbake hit og si: «Ja, jeg gjorde det!»

Druekartene på vinstokkene kommer fint fram når jeg klipper. De minner meg også på feltet med vinranker som ligger et lite stykke unna huset. Jeg må ut porten, og drar med meg klipperen. Det er så gjengrodd at det ikke ser ut som om noen har stelt her i år, men det er kun tre uker siden det var nyklippet. Jeg kvier meg, for det er så inderlig vakkert. Men da jeg ser valmuer som slynger seg opp i årets druer, setter jeg i gang igjen.

Så tenker jeg – er det dette jeg skulle gjøre, eller nyte min alenetid i hengekøya med en god bok?

Lyden av bier og en irriterende klegg kan jeg tåle når jeg ser hvordan blomstene utfolder seg og bidrar til at pollinerende insekter fyller opp honning i bikubene på den andre nabogården. Det er slik en vingård og naturen skal være

Nyter et glass rosévin i solnedgangen. For tips til rosévin, se HER.

Det er stupmørkt på kveldstid. Ingen fullmåne som lyser opp vingården. Jeg trodde jeg skulle legge meg tidlig hver kveld, men velger å sitte alene ute i mørket. Da kjenner jeg hvor godt alenetid er. Men ensom er jeg ikke, jeg har selskap av ildfluer som danser grasiøst rundt mellom vinrankene. De lever kun noen få uker, og jeg tenker jeg er heldig som får oppleve dem.

Jeg føler meg trygg og så glad. Frykt for å være her uten andre kom jeg over da jeg var her alene på vingården i en uke i fjor.

LES MER: ALENE PÅ VINGÅRDEN

Alenetid på vingården ble til en arbeidsleir. Jeg fikk ikke gjort alt på lista mi, men jeg har en årsplan med meg hjem, og jeg nyter synet av en nyklippet gård.

Jeg kjenner på takknemlighet, samt en følelse av trygghet og styrke. Med Andrea Bocelli på høyttaleren som synger «Canto delle Terra» gleder jeg meg til retur, da får vi masse besøk her og jeg skal jeg være guide for en gruppe og oppleve den italienske sangeren ha utekonsert i Toscana-landskapet som jeg ser fra vingården vår i Lazio.

Om jeg må klippe igjen når jeg kommer tilbake, gjør ingenting. Jeg liker dette arbeidet og vet at jeg klarer finne balansen med å nyte.

Ønsker deg en god ferie, håper du får litt alenetid  – og husk å nyte!