Alene på vingården

Vin og en vingård i Italia i varm vårsol i mars lokker. Denne gangen er jeg her helt alene på vingården, i en hel uke. Det er første gang. Usjenert. Langt fra landsbyen. Tør jeg det?

Det krisler og krasler. Jeg tar meg i å snu meg, se meg om. Kom det noen? Nei, det er bare vissent løv fra i fjor som virvles rundt av vinden. Eller en av firfislene som akkurat våkner til liv etter vinteren. Lydene er så forsterket når det bare er meg her.

Et ektepar dukker opp på naboeiendommen. Det gjør litt godt å høre at de snakker mens de steller med vinrankene. Jeg hører ikke hva de sier, men det gir meg litt selskap.

Jeg jobber, jeg også. Jeg gjødsler og jeg samler grener fra beskårete frukttrær. Kutter opp de største bitene. Samler sammen alle de tynne grenene, og kjører dem av gårde med trillebår til oppsamlingsstedet for kvist og kvast. Jeg bruker utrente muskler. Det er tungt, og jeg tar så hardt i at hagesaksa går i stykker.

Små og store fugler flyr rundt meg. Jeg tråkker i nyutsprungne vårblomster, selv om jeg gjør mitt beste for å gå rundt dem.
Lysegule primulaer danner tepper på skyggesiden av gården. På solsiden blomstrer tusenfryd og blå fioler.  Aprikostrærne står med rosa blomster opp mot den blå himmelen, mens plommetreet, som jeg ikke rakk å beskjære i år, er enormt, med mange og lange grener med hvite blomster.

Lunsj i eget selskap. Risotto med artisjokk og tomat. Et glass egenprodusert hvitvin i den varme vårsola. Det er noe med å dele et måltid.

Som oftest er vi flere her. Minner om hyggelige måltider dukker opp. Vanligvis bruker jeg god tid på å lage lunsj eller middag på vingården, ofte en tre-retters.

Men med kun meg her blir det med én rett, og lunsjpausen er kort.

Jeg tar meg likevel tid til å nyte fuglekvitteret, og synet av biene som fryder seg over blomstene på bakken.

Jeg finner enda et vårtegn. Et tomt slangeskinn. Det var der ikke i morges. Jeg ser rundt meg. Kan det ligge en slange på en oppvarmet sten? Jeg ser ingen og bestemmer meg for ikke å gi slanger flere tanker.

Sola er på vei ned. Igjen kommer lydene. De minner meg på at jeg er så alene på vingården. Jeg er ikke redd, men jeg frykter at jeg skal bli det.

Jeg tenker på russekortet jeg hadde for lenge siden: «Du skal ikke flykte fra frykten, du skal møte den med lys». 

Jeg henter nøkkelen. Går ned til porten og låser. Tanken på en beskyttende villsvinmor rundt husveggen, frister ikke.

Mørket faller på. Selv om det er 20 varmegrader på dagen, kryper temperaturen ned mot null på natta. Fyr i peisen. Skodder og gardiner lukkes.

Jeg skjenker i et glass av vår egen rødvin. Sliten i kroppen og trøtt etter fysisk arbeid. Jeg tenker at det er greit å skåle, også for seg selv alene på vingården.

LES MER: MITT VINPARADIS

Det er godt å være alene akkurat nå. Det gir følelse av seier og mestring. Jeg kjenner på fred og ro.

Men i morgen tidlig vil jeg inn til landsbyen og ta en kaffe og skravle med bekjente. På kvelden middag med en god og modig italiensk venninne.