Det gode vinliv med Anne Fredrikstad

Med nyslipt klippesaks og litt usikker, står jeg foran vinstokkene. De skal kraftig beskjæres, men det er en kunst å vite hvilke skudd som skal få stå og hvilke jeg skal beskjære.

Sola er på vei opp. Rimet på bakken fra minusgradene i natt er i ferd med å smelte. Små blomster åpner seg i varmen fra vårsola. Etterlengtede solstråler også for meg. Snart viser gradestokken 15 plussgrader. Det er midten av februar.

Det er våronn på vingården. Det viktigste nå er å beskjære. Nesten alle grener klippes helt inn til stammen. Men akkurat hvor skal jeg klippe? Jeg er ikke utlært selv om jeg har gjort dette flere ganger før. Min venn Pierluigi Fioravanti dirigerer meg så gjerne.

De fleste grene skal klippes helt bort, andre skal beskjæres for å gi druer i 2017, mens en og annen skal klippes slik at de først gir frukt neste år.

Min største feil er at jeg ikke tør klippe for mye. Men snart er jeg i gang med å snauklippe. Fjorårets flere meter lange grener lager et brunt teppe på bakken, som et edderkoppnett. Noen steder renner sevja der saksa har kuttet. Den blinker så fint i sola.

Det er dyp konsentrasjon. Hver  plante er ulik og må klippes på sin måte. Pierluigi minner meg om reglene. – Men noen ganger må de fravvikes, sier han. Det handler om en magefølelse. Det føles herlig. Ingenting annet betyr noe akkurat nå.

Flestepartene av plantene er fra 1940-tallet. Noen er så gamle at hele planta har tørket inn, andre er på hell, mens de fleste fortsatt ser ut til å kunne gi oss mange gode innhøstinger.

Når vinrankene er nyklipte, må det rakes. Alle grenene samles opp med høygaffel og legges i hauger. De kan kvernes og legges ut som kompost, eller brennes.

Nå kan våren komme og gi liv til de få knuppene som gjenstår på hver vinstokk.